Ad Notam Online | Forsiden | Bind 12: 1914
Februar 1914
Der går for tiden en sterk bevegelse for forsvarets styrkning gjennom landene, ikke minst i de mindre stater. Det er, som man har en følelse av, at den så lenge bebudede verdenskrig mellom stormaktene rykker oss stadig nærmere inn på livet, og de små stater har en engstelig fornemmelse av, at under en sånn katastrofe vil også deres nasjonale eksistens bli sterkt truet. Det gjelder derfor også å ha sine saker i orden, så man effektivt kan verge sin nøytralitet. Ti selv mot et lite folk, når det er sterkt bevisst å ville forsvare sin eksistens til det ytterste, og når det vil kunne stille en god og vel innøvet og utrustet forsvarskontingent i marken, vil en stormakt – til tross for den rent numeriske underlegenhet – betenke seg på å rette noe angrep. Det vil under en sånn verdenskatastrofe hindre for mange av dets tropper.
Her hjemme kan man heller ikke nekte, at folk mer og mer får øynene opp for, at der nå må tas et kraftig tak til styrkelsen av vårt forsvar. Men i folkets store masser eller blant majoriteten av vårt storting har bevegelsen ennå ikke fått noe riktig tak. Konow (H)∗ har nylig sagt til min kompanjong∗, byens ordfører, at det store gross av stortingsmennene ingen som helst forståelse hadde av, at der virkelig var fare på ferde. Den samme likegladhet og uforstand sitter i høysetet så vel her hjemme som i Danmark.
Annerledes i Sverige, til tross for at der jo også her like til inntil de siste dager har sittet et venstreministerium ved roret.
I den store tale dette ministeriums sjef og ledende ånd, herr Staaff∗, holdt i Karlskrona i siste desember måned, tok han sterkt til orde for en styrkning av forsvaret og gikk herunder langt videre enn det program, på hvilket venstre hadde vunnet sin valgseier. Han har vært elevert nok til å forstå, at under forandrede situasjoner må fedrelandets tarv gå forut for partiprogrammer og valgløfter. Herr Staaff talte så vel for en forøkelse av hæren og flåtens mannskap, som for en betydelig utvidelse av deres øvelsestid, hvilken han for disse våpens vedkommende og for flåten ville ha utvidet til 365 dager.
Han var selvfølgelig klar over, at dette ville lede til en ganske overordentlig stigning av forsvarsutgiftene, men de herav flytende forøkelser av skattebyrdene måtte bli å utligne på formue over 50 000 kr og inntekter over 5 000 kr og i storhet stigende progress. Herr Staaff fremmet sine anskuelser herom derhen: "Til fosterlandets försvar skola de obemedlade give sina armars kraft, de bemedlade äfven sitt guld." Og deri må alle uhildede gi ham medhold.
Herr Staaffs tale syntes til en begynnelse å virke beroligende på alle hold i vårt naboland.
Angående et av hovedspørsmålene nemlig infanteriets rekruttutdannelse, og særlig om denne skulle skje fortløpende også i vintermånedene, hadde herr Staaff funnet, at det var av en så inngripende betydning også for den enkeltes private velferd, at folket i valg først kunne uttale seg herom.
Efter årsskiftet begynte der så vel i den svenske presse som på folkemøter en voldsom forsvarsagitasjon. Den russiske fare fremholdtes i sterke ordelag, og fra flere hold – særlig fra Sven Hedin∗ og professor Fahlbeck∗ – forekom der åpenbare oppfordringer til en allianse med Tyskland. Uaktet det efter statsminister Staaffs tale syntes å være på det rene, at alle partier nå ville ta et stort og betydningsfullt løft for forsvarets styrkning, var man på mange hold fremdeles utilfreds, og denne stemning syntes å gripe om seg mer og mer. Der forberedtes et stort tog til den svenske konge av bønder fra alle kanter av landet, der skulle fremholde for ham, at landet ønsket, at der nå sikredes det et sterkt og betryggende forsvar, og at landet var rede til å bære de ofre et sådant krevet. Der ble fra alle kanter fremhevet, at toget intet politisk ærend hadde, mens det dog samtidig sivet ut, at omkostningene ved togets reise og opphold i Stockholm for en ikke ringe del utrededes av høyreorganisasjonens partikasse.
Den 8. februar fant bondetoget∗ sted. Det blev en imponerende demonstrasjon, idet toget talte ikke mindre enn 30 000 deltakere fra alle landets kanter. Til dette tog holdt kong Gustav∗ i slottets borggård en tale, der offentlig – og så vidt vites uten motsigelse – er sagt å være forfattet av den svenske dikter Verner von Heidenstam∗. I denne tale forekom bl.a. følgende: "Der finnes visselig i vårt land dem, som er av den anskuelse, at spørsmålet om øvelsestiden for infanteriet ikke nå bør løses, men jeg deler ingenlunde denne oppfatning, tvert imot har jeg den samme mening, som I har fremholdt for meg, nemlig at forsvarsspørsmålet bør behandles i sin helhet og avgjøres nå uten opphold og i sammenheng", og videre: "De krav til felthærens slagferdighet og krigsberedskap, som av armeens sakkyndige oppstiller som ufravikelige, fragår jeg ikke."
Den først siterte passus av talen kan jo ikke godt fortolkes som annet, enn at kongen uttaler at han ikke kan være enig i den oppfatning av forsvarsspørsmålets løsning, som av statsminister Staaff på ministeriets vegne antydedes i hans Karlskrona-tale∗ – en tale, hvormed kongen sies å ha vært gjort bekjent, førenn den holdtes, og den annen passus må ytterligere ufravikelig tydes der hen, at hvis kongens regjering i statsråd skulle foreslå en løsning i denne retning, vil den ikke kunne påregne kongens tilslutning, idet han ikke vil akseptere noe, som ikke tar med alt, hva den militære sakkyndighet anser som ufravikelig.
At en sådan tale fra den personlige kongemakt er i eklatant strid med de allment gjeldende parlamentariske grunnregler, og at et liberalt ministerium ikke rolig kunne bli sittende efter således å være blitt desavuert av sin konge – og bak dets rygg, ti kongen hadde tross henstilling ikke villet gjøre ministeriet bekjent på forhånd med sin tale, derom synes der ikke å kunne tvistes.
Dermed hadde man med en heftighet og hurtighet, som få på forhånd ante, en politisk krise av meget vidtrekkende natur. Demonstrasjoner for kongen, og demonstrasjoner for regjeringen. Efter bondetoget et sosialisttog og efter dette igjen et studenttog for kongen. Om aftenene fra de store restauranter og kafeer i Stockholm kongesang og nasjonalsang under veldig begeistring, mens Sven Hedin og Verner von Heidenstam avvekslende holdt oppflammende taler til de sangglade mennesker. Under all denne forsvarsagitasjon har man heller ikke på svensk høyrehold kunnet avholde seg fra å gi sine følelser luft i beske hip til Norge. Hr. Trygger∗ og hr. Sven Hedin – der merkelig nok i disse tider har fått og mottatt innbydelse til å tale i Det norske Studentersamfund∗ – har fått en tredjemann til å utfylle trekløveret. Han heter hr. Ramstedt∗ (ikke å forveksle med eksellensen fra 1905∗), og han fant i en tale under en fest for noen hundre upplandske deltakere i bondetoget å burde fremholde, at Sverige nå begynte å få tilbake det "krigslynne", som det hadde manglet i 1905. Europas folk skulle forstå, at når Sverige ikke skred til krig i 1905, var det, fordi det bød den eldre svenske bror imot å sette sin tunge fot på den yngre nakke. Hr. Ramstedt mente dog, at det hadde vært Sveriges tunge plikt allikevel å skride til krig, en plikt mot Europa, som i den nordiske halvøys enhet så garantier for Nord-Europas fred, og også en plikt mot Sverige så vel som mot Norge. Det offer, som Sveriges folk nå har gjort sin konge, er derfor efter hr. Ramstedts mening et sonoffer for, hva det unnlot i 1905. Jeg tror ikke, der bør legges for megen vekt på hr. Ramstedts ord som svensk opinionsytring, men man bør vel gå ut fra, at den selvstendighet, vi oppnådde i 1905, ennå sitter enkelte kretser av det svenske folk i vrangstrupen.
At kong Gustavs tale i forsvarsspørsmålet i slottets borggård den 8. februar var i strid med, hva der andre steder anses for parlamentarisk statsskikk, er som sagt ganske utvilsomt. Han har som konge uttalt sin bestemte formening om et av de største og betydningsfulleste spørsmål i svensk politikk – spørsmål som angår hele landets velferd og fremtid – før dette spørsmål har vært ham forelagt i statsråd og overhodet uten herom på forhånd endog å ha konferert med sine ansvarlige rådgivere.
Det svenske høyre hevder imidlertid, at kongen ikke er gått utenfor den stilling, som forfatningen har anvist ham.
Jeg er ikke så godt inne i svensk statsrett, at jeg skal kunne uttale meg med noen bestemthet om dette konstitusjonelle spørsmål. Det svenske høyre vil således hevde en stilling for kongen omtrent som den, keiser Wilhelm∗ hevder for seg.
At den liberale regjering ikke kunne akseptere en sådan oppfatning og ikke på noen måte kunne ville støtte det personlige kongeregimente utenom kongens ansvarlige statsråd, måtte imidlertid være gitt, så meget mer som den også var på det rene med at en sådan statsskikk var i strid med den, som var fastslått i grunnloven og utformet i lang praksis.
Der var imidlertid innen de politiske partier ingen lyst til et ministerskifte, da jo den Staaffske regjering hadde en sterk majoritet i riksdagen. Ministeriet forsøkte også på forskjellig vis å bygge en bro over til kongemakten for å ta brodden av det, der var passert. Da kong Gustav imidlertid stilte seg helt avvisende til ministeriets henstilling om at han, når han opptrer for å fremkomme med offentlige uttalelser i politiske emner, da på forhånd skulle la regjeringen få kjennskap til disse, idet kongen svarte: "Jeg vil ikke berøve meg retten til fritt å uttale meg til det svenske folk," innleverte det samlede ministerium sin avskjedsansøkning.
På meg virker det noe forbløffende å se Bernadottes∗ ætling – en ætling av det fyrstehus, der skylder den franske revolusjon alt – stille seg i positur á la en Hohenzollern∗. Det sies også, at dronning Victoria∗, i hvis årer det hohenzollerske blod ruller friskt, sterkt har påvirket sin høye gemal.
Kong Gustav er således blitt fri for statsminister Staaff, om hvem det er bekjent, at han personlig var meget ille sett ved hoffet. Det har, som rimelig er, falt atskillig vanskelig for kongen å skaffe seg et nytt ministerium, men det har til slutt lyktes den kjente jurist landshøvding Hammarskiöld∗ å danne et sådant mest av menn, der ikke er aktive politikere. At det nye ministerium blant sine medlemmer teller folk av stor dyktighet, kan vanskelig betviles. De to store forretningsmenn, skipsreder Broström∗ fra Göteborg og bankdirektør Knut Wallenberg∗ fra Stockholm, nyter stor anseelse også utenfor sitt hjemland.
Det er forøvrig meningen, at riksdagen snart skal oppløses, og nye valg foretas.
Det har vakt oppmerksomhet, at en rekke vitenskapsmenn og kunstnere, der tidligere tydelig har lagt liberale anskuelser for dagen, nå begeistret stiller seg på kongemaktens side og hevder, at Sveriges konstitusjon utvilsomt gir plass for det personlige kongedømme. Det skulle undre meg, om de ikke, når de våkner av rusen, og frykten for den russiske fare har lagt seg noe, vil finne, at det hadde vært best og klokest å bli sine gamle prinsipper tro.